I 2008 var det 200 år siden Henrik Wergeland (1808-1845) ble født. Han ble bare 37 år, men han var et sterkt engasjert menneske som fikk et uvanlig innholdsrikt liv. Wergeland var en av de mest fascinerende mennesker som har levd i vårt land, og på mange måter var han vår første «offentlige person». I årene 1883 - 1884 ble hans siste bolig «Hjerterum» tatt ned og flyttet fra Pilestredet i Oslo til Nordbyveien i Ski. Der ble den satt opp igjen, riktignok med noen endringer og påbygg. Huset ble kalt «Wergelands Minde». I 1987 ble bygningen revet.

Dersom vi kan glemme norsklærerens strenge briller, og skolens krav til moden diktforståelse i våre rastløse ungdomsår, er det en glede og inspirasjon å lese om Henrik Wergeland på nytt mange år senere. Her skal vi først og fremst ta for oss hans siste bolig «Hjerterum». Vi vil derfor konsentrere oss om hans siste leveår, tiden han bodde i huset, og husets videre skjebne. Likevel vil vi innledningsvis nevne litt generelt om Wergeland og hans mangfoldige liv og forfatterskap.

Henrik Wergeland var en av våre mest produktive forfattere. Han skrev omkring 10.000 sider i løpet av de relativt få årene han hadde til rådighet, og omfanget av hans forfatterskap overgår både Ibsen og Bjørnson. Han levde et hektisk liv. Det er som om han innerst inne visste at han ville få et kort liv. «Hans heftige Natur havde under et vildt Ungdomsliv gaaet for fulde Sejl» skrev Hartvig Lassen i den første biografien om Wergeland som kom ut allerede i 1866. Wergeland skrev om stort og smått, fra det visjonære diktet Skabelsen, Mennesket og Messias til praktiske råd om plantedyrking. Han var utagerende som en brusende foss, en naturkraft og opprører, en selvstendig kunstner og original tenker som er enestående i vårt lands kulturhistorie. Han hadde et sterkt ønske om å hjelpe dem som sto lavest på samfunnsstigen, oppdra og opplyse folket og til å påvirke offentligheten og beslutningstakere. Men gjennom sin væremåte og sin kamp var det ikke til å unngå at han fikk mange motstandere. Bildet viser Henrik Wergeland. Litografi etter tegning av J. Møller fra 1839.

Wergeland hadde flere roller i livet, og vi vil kort nevne noen av dem. Han var først og fremst dikter, og kjærlighetskraften er en av de viktigste grunnstemningene i diktningen. Han går fra forelskelse og tilbedelse av den ene elskede som han ikke kan få, via «Stella-diktningen» omkring det feminine aspekt i livet, til en kjærlighet som etter hvert ikke bare omfatter det kvinnelige, men hele landet og folket - og etter hvert alle verdens folkeslag. Han var i sannhet inkluderende av natur, og han la ned et stort arbeid for å få endret Grunnloven slik at jødene kunne få adgang til riket.

Han var også dramatiker, og han skrev fiksjonsdiktning som eventyr og noveller samt en rekke andre prosa-tekster. Vi kan nevne skrifter innen folkeopplysning, studier av historisk og biografisk art, avispolemikk, kommentarstoff, taler og erindringer. Han skrev også arbeidssanger, som sjantier for sjøfolk på seilskutene. Et eksempel på en fantasifull arbeidssang er Stenbrytervisen eller «Nisser og Dverge bygge i Bjerge» som han skrev da arbeiderne holdt på med å sprenge ut inngangpartiet under huset «Grotten» i utkanten av Slottsparken.

Wergeland har også blitt kalt «17-mai-kongen». Han ble tidlig opptatt av Grunnloven og nasjonaldagen, og han skrev den første «fedrelandssangen» for barn: «Vi ere en Nation vi med». Hans far møtte på Eidsvoll i 1814. Henrik Wergeland var med på det såkalte Torvslaget 17. mai 1829, og han arbeidet for å spre kunnskap om de rettigheter og muligheter som Grunnloven åpnet for. Han er den man forbinder sterkest med feiringen av nasjonaldagen, sammen med mannen som mange har kalt «Grunnlovens far», Christian Magnus Falsen. I 1814 var Falsen sorenskriver i Follo og bosatt på eiendommen Vollebekk på det senere universitetsområdet i Ås. Det er i år 200 år siden Falsen kjøpte Vollebekk.

Henrik Wergeland var også bibliotekar ved Universitetsbiblioteket. Siden fikk han stilling som riksarkivar og byråsjef med kontor på Akershus festning. Han hadde teologisk embetseksamen, men noe embete som prest fikk han aldri. I 1830-årene søkte han forgjeves en rekke preste-stillinger, blant annet på Nesodden, men hans innflytelsesrike motstandere sørget for at han aldri fikk en slik stilling. Heller ikke kapellan-stillinger fikk han. I erindringene samlet under tittelen Hassel-Nødder, som han skrev på slutten av livet, kan vi lese om samtalene med hustruen om dette: «Amalie!» sagde jeg. «Jeg faaer ikke Kapellaniet; kanskee aldri noget. Men se der disse deilige røde Skyer, hvor Solen nu gaaer ned, der er mit Sognekald! Den glimrende enkelte Straale der er Spiret paa den Kirke jeg faaer!». Da gråt Amalie. Det var flere andre vanskeligheter i Wergelands liv, blant annet ble han involvert i rettssaker som som han ikke mestret på en god måte, og som over tid bidro sterkt til å ødelegge hans privatøkonomi.

Grønlien og Damstredet 1
Henrik Wergeland eide tre hus i løpet av sitt liv. Han leide også bolig i perioder. Det første huset han fikk kjøpt lå i Grønlien under Ekeberg. Etter å ha fått et honorar for teaterstykket «Campbellerne» bestemte han seg for å kjøpe en hytte eller et lite hus. Under en ridetur med Veslebrunen i mai 1838 lot han hesten gå som den ville. Den la veien utover mot Gamlebyen i retning Ekeberg. Plutselig stanset hesten. Det viste seg at det var slutt på veien, og en «slusk» lå tvers over veien og sov. Her lå det et hus som svarte til Wergelands økonomiske muligheter. Han likte huset og spurte «slusken» om det tilhørte ham. Svaret var ja, og Wergeland fikk kjøpt det umiddelbart. For å komme seg inn til byen på en rask måte, måtte han i tillegg kjøpe seg en liten båt. For å unngå at båten ble stjålet, fikk han lov å sette årene inn på et traktørsted som den gangen var nytt og lå nær Revierbryggen. Stedet eksisterer fortsatt som en brun kafé i Skippergata 3 under navnet Grei Kafé. Her traff Wergeland sin kommende hustru, Amalie Sofie, som var innehaverens datter og en ekte kvinne av folket. Jeg trodde at mitt hjerte var utbrent, men høyere og høyere slo flammene i været, skrev han senere om sin forelskelse.

Amalie Sofie Bekkevold var født i Moss 9. juli 1819 og nesten 19 år gammel da hun møtte den 30 år gamle Henrik Wergeland. Hennes far var krovert og frakteskipper Petter Svendsen Bekkevolden. Det nevnes flere steder at han var fra Moss, men han var født i Nordby i Ås. I kirkeboka for Ås er dåpen til Svend Pettersen Nessets sønn Petter ført opp 12. august 1781. Svend Pettersen var født 1747 i Moss. Moren til Petter er ikke nevnt i forbindelse med dåpen, men hun het Johanne Maria Nilsdatter og var født i Kristiania i 1750. Petter Svendsen Bekkevolden og hans foreldre er nevnt under Kaksrud-plassen Bekkevollen ved Bunnefjorden i gårdshistoriens bind 2 av Ås bygdebok, skrevet av Trygve Vik.

Amalie og Henrik ble gift, men det lille huset i Grønlien ble solgt allerede i 1839. De to leide seg nå en bolig med lysthus i Akersveien, senere Damstredet 1. Om sommeren satt Wergeland gjerne og arbeidet i lysthuset.

Grotten
Det neste huset han eide var «Grotten» i utkanten av Slottsparken. Amalie har senere fortalt hvordan kjøpet skjedde. Wergeland hadde nå stilling som riksarkivar med kontor på Akershus festning. En januardag i 1841 kom de to gående forbi Slottsparken. Wergeland ble plutselig betatt av den fine utsikten og utbrøt: «Skulde du ikke synes om at bo her?». Amalie hadde ikke noe imot det, og på hjemveien var Henrik innom eieren av tomten og ordnet med kjøpet. Like etter inngikk han avtale med en byggmester, og allerede 17. mai var det klart for innflytting. Det ble dobbelt fest i Henrik og Amalies nye hus på nasjonaldagen i året 1841.

Men den lykkelige tiden kom ikke til å vare. Fra mai 1844 ble Wergeland syk og måtte holde sengen. Han mente selv at han hadde fått seg en knekk av de gamle murene på Akershus festning. Det ble fyrt kraftig i ovnene, selv i april da det var vårvær og sterkt solskinn. Wergeland ga ordre om at det i alle fall ikke måtte fyres i hans værelse. Så kom han varm på kontoret og kastet jakken uten å tenke på at det ikke var lagt i ovnen. Etter en tid fikk han sterke kuldegys og måtte holde seg hjemme. Noe senere skrev han at han ble behandlet for strupebetennelse, men diagnosen kom snart til å lyde på lungebetennelse. Wergeland hadde en tid studert medisin, og han kom selv fram til at det kunne være tuberkulose – en sykdom som det ikke fantes midler til å helbrede. Det viste seg etter hvert at han virkelig hadde en uhelbredelig lungesykdom. I ettertid tror man at det enten var tuberkulose eller lungekreft.

På sykeleiet fortsatte han den nesten overmenneskelige litterære produksjonen han hadde stått for de siste tjue år. Han omarbeidet Skabelsen, Mennesket og Messias, og den nye versjonen fikk tittelen Mennesket. Mot slutten av 1844 ble det klart for Wergeland at han måtte selge «Grotten» på grunn av gjeldsproblemer. Han hadde lenge vært forfulgt av regningsbud og kreditorer, ikke minst på grunn av rettssakene han var involvert i. Fremdeles følte han seg sterkt knyttet til stedet, og han hadde til og med søkt myndighetene om lov til å ha sitt gravsted nede i selve grotten. Etter en omstendelig byråkratisk prosess fikk han faktisk lov til dette, men da var huset allerede solgt. Da salget skulle skje, trøstet han seg med å skrive diktet Auksjon over Grotten: «Nu skal jeg blive – o saa arm, / saa arm som ribbet Straa: / mit Huus og Grund, / min Hest og Hund / skal sælges nu i denne Stund. / Men jeg har noget i min Barm / Juristen ei kan naae».

Hjerterum
Henrik Wergelands plan gikk nå ut på å bygge et ganske lite hus som likevel ville være stort nok for ham, Amalie og «dyreparken» han omga seg med. Huset skulle hete «Hjerterum». Han planla et ganske romslig kjøkken som skulle inneholde et langt, massivt bord med benker. Han ba faren «ta livet av» en av de største bjerkene på Eidsvoll prestegård for å skaffe ham to kubbestoler og en hoggestabbe, og de måtte leveres med barken på. 14. februar 1845 skrev han til sin far at han dagen før hadde kjøpt og betalt grunn til huset med 200 spesidaler. Huset skulle ligge i Pilestredet 31. Videre hadde han inngått en kontrakt om bygging av «Hjerterum», inkludert et uthus. Prisen skulle være 450 spesidaler. Han hadde også fått fatt på åtte år gammelt tørt tømmer, mente han. I huset skulle det foruten kjøkken, bli plass til entré, kjeller, to kvistværelser, stue, soveværelse og pikeværelse. I uthuset skulle det være vognskjul, stall, høyloft og plass til å lagre ved. Arbeidet gikk raskt framover, rapportere han 24. februar. Byggmesteren var fra Kristiansand. Han hadde riktignok det underlige navnet Nah Nahsen, men Wergeland var ennå ikke bekymret for valget av byggmester eller den videre utviklingen i byggeprosessen. Bildet viser Wergeland på sykeleiet. Etter miniatyrmaleri fra 1845 av L. W. Th. Bratz.

På denne tiden prøvde Wergeland fremdeles å holde humøret oppe, og han skrev den kjente, sorgmuntre «sjømannsvisen» Sidste Reis: «Nu sidste Reis mig forestaaer, / --- Sing, Sailor, oh! / Afsted til Himlen Farten gaaer. / --- Sing, Sailor, oh! / Snart rinder ud det sidste Glas. / Se nøie efter dit Kompas!». Men i begynnelsen av april 1845 var det andre toner. Han måtte snart flytte inn i huset, selv om det var mye som ennå ikke var ferdig. Nå var han ergerlig og oppgitt over byggeprosessen. Wergeland var blitt lurt av en samvittighetsløs håndverker, og pengene var brukt opp før bygget var ferdig. Det ser ut til at det ble faren som reddet ham ut av denne økonomiske knipen. Opprinnelig skulle «Hjerterum» som nevnt ha kostet 450 spesidaler, men nå steg prisen først til 600 og deretter til 900 spesidaler. Likevel var det et fuktig og uferdig hus.

Amalie gjorde i stand værelsene i huset så godt hun kunne for at han skulle få et godt inntrykk ved innflyttingen. Hun flyttet hans seng, fuglebur og blomster, og Wergeland ble så transportert til «Hjerterum» i bærestol. Han hadde lenge hatt en forferdelig øreverk, og da hans to leger oppdaget at han nå bodde i et fuktig og halvferdig hus, beordret de ham innlagt på Rikshospitalet. Wergeland protesterte, men smertene i øret gjorde at han måtte gi seg. Men på hospitalet ble han bare i ti dager, for øreverken ble bare verre av resonansen i den store trebygningen med de lange korridorene. I tillegg hadde Wergeland liten tillit til legene og tok ikke medisinene slik som de ville. Bilde viser tegning fra Wergelands kvitteringsbok hvor han har tegnet «Hjerterum»s fasade.

Han diktet, bearbeidet sine minner og tanker og satte ord på sin skjebne i disse ukene. Det er en blanding av vemod og smerte i diktene, men fremdeles gledet han seg over det vakre i tilværelsen. Vi har så vidt nevnt erindringene. De kom ut i bokform i 1845 med tittelen Hassel-Nødder, med og uden Kjerne, dog til Tidsfordriv, plukkede af min henvisnende Livs-Busk. Boken er på over 200 sider og består av 49 interessante og humørfylte «Livsskizzer». Det er nesten utrolig at han hadde krefter til å skrive denne boken på slutten av sitt liv. Et kjent dikt fra hans siste tid er Til min Gyldenlak: «Gyldelak, før du din Glands har tabt, / da er jeg det hvoraf Alt er skabt; / ja før du mister din Krones Guld, / da er jeg Muld».

Henrik Wergeland døde i sitt kammers i «Hjerterum» natt til 12. juli 1845. Det sisste døgnet hadde folk samlet seg i mengder utenfor huset. Helt på slutten ser det ut til at livet passerte i revy for ham, slik det kan gjøre for døende mennesker. Han siste ord var: «Nu drømte jeg saa sødt; jeg drømte jeg laae ved min Moders arm». Wergeland ble gravlagt fra Vår Frelsers Kirke (Oslo Domkirke) 17. juli. Det var pastor Biørn som forrettet. Eilert Sundt talte på vegne av studentene, og Den norske Studentersangforening opptrådte offentlig for første gang. Flere tusen mennesker fulgte Wergelands kiste til graven. Det var det største gravfølge noen hadde sett i Kristiania. Graven sto åpen hele dagen, og folk fylte den med blomster.

Hjerterum flyttes til Nordbyveien i Ski
Etter hvert ble det andre som flyttet inn i «Hjerterum». Våren 1883 ble Wergelands siste bolig i Pilestredet 31 kjøpt til «nedrivning» av trelasthandler Marius Gundersen fra gården Asgjerrud i Ski. Han satte den opp igjen i Nordbyveien i Ski i 1884. Eiendommen fikk gårdsnr. 134 bruksnr. 23. Gundersen endret noe på bygningen, blant annet ble taket løftet en halv etasje. Huset fikk navnet «Wergelands Minde». I begynnelsen av 1970-årene foretok Ski kommune oppmåling av huset og utarbeidet detaljerte tegninger på grunnlag av målingene. I heftet «Bygninger i Ski sentrum» fra 1984 finner vi en unik sammenligning av Wergelands opprinnelige hus og bygningen i Nordbyveien som ennå ikke var revet. Vi vet derfor en god del om endringene som var gjort med huset.

Etter de undersøkelser som var foretatt, viste det seg at Wergelands opprinnelige hus tilsvarte ganske nøyaktig vestre del av huset i Nordbyveien, altså den delen som lå lengst fra jernbanen. På den skissen Wergeland sendte til sin far 11. april 1845, hadde han ført opp husets mål i alen. Fasaden hadde samme dør og vinduer mot gaten. Først kom en inn i en gang hvor det var trapp opp til loftsetasjen og kjellernedgang mot østveggen. Trappen var nå flyttet til vestsiden. Til høyre kom en inn i Wergelands romslige kjøkken som i Nordbyveien var omgjort til stue, med peis i et hjørne. Fra kjøkkenet førte en dør inn til pikekammeret som nå var blitt ombygd til kjøkken. Vestveggen hadde verken vindu eller dør. Dette, inkludert vindfang, ble føyd til senere. Bildet viser "Hjerterum" under trærne i Pilestredet. Utsnitt etter tegning av arkitekt von Hanno.

Fra gangen førte en dør inn til en stue med to vinduer mot gaten. Derfra førte en dør inn til en like stor stue eller «kammer» mot øst og syd. Denne stua hadde to vinduer vendt mot haven. I dette rommet avsluttet Wergeland sitt omfattende forfatterskap, og her lå han syk og døde. På østveggen var det ingen vinduer eller dører. Mellom kammeret hvor Wergeland døde og pikekammeret lå det et mindre kammer, midtkammeret, med dører til begge sider. Dette kammeret hadde også dør ut til hagen, men i Nordbyveien ble denne døren skiftet ut med et vindu. I stuen i sydøst ble det ene vinduet erstattet med en dør ut til en ny veranda, og dette rommet ble brukt til soverom på 1970-tallet da oppmålingene ble foretatt.

Veggen mellom stuen i sydøst og midtkammeret var antagelig flyttet noe da huset ble satt opp igjen i Nordbyveien. På den måten ble midtkammeret noe mindre enn det opprinnelig hadde vært. Døren fra gaten var to-delt som i Wergelands tid, men Wergeland hadde fire små ruter over døren. Hvert av vinduene i Wergelands hus hadde opprinnelig 3x2 ruter, men det er ikke kjent om vindusrammene som senere var å se på huset, var de opprinnelige. På Wergelands tid var det to rom i loftsetasjen, ett i hver gavl og vindu med fire ruter. Han planla å leie ut disse to rommene.

I Ski ble huset ikke bare brukt til bolig, men også til næringsvirksomhet. Ved folketellingen i 1900 bodde hele 19 personer i bygningen fordelt på fem husholdninger og tre «enslig losjerende». Søstrene Tilla Krakestad og Maren Ruud drev landhandel. Enken Anne Marie Johannessen bodde her med sine to døtre og drev «spiseforretning», altså kafé. Bakeren Søren Slaastad losjerte i huset med sin hustru og datter. Enken Karoline Solberg livnærte seg ved vasking. Hun hadde fire barn som alle var under ti år gamle. Sammen med dem bodde også den nesten 70 år gamle Gurine Iversen som hjalp til med husarbeidet. Charles Linddal var smed, mens Carl Weum og Andreas Opsahl begge arbeidet ved jernbanen, den siste som telegrafist. Julie Kværner var ugift og skaffet seg inntekter ved å strikke for folk.

Bildet viser plantegning av 1. etasje av «Wergelands Minde» fra 1972 signert av K. Ellefsen. Til venstre på tegningen - i den vestlige delen av huset – kjenner vi igjen det som tilsvarte Wergelands «Hjerterum». (Kilde for plantegningen: Jan Svendsen).

I en periode fra 1919 drev Petter Hansen en assortert landhandel i gården. Forretningen beskjeftiget fire personer på den tiden. Høsten 1936 ble huset kjøpt av drosjeeier Ole Antonsen Ruud og hans hustru Anne Marie. I 1965 ble eiendommen overført fra Ruud-familien til entreprenørfirmaet Brekke & Dahl fra Ski. De ønsket å føre opp en boligblokk på eiendommen. Fra 1982 var det eiendomsselskapet A/S Vanaheim med Kåre Levin som overtok «Wergelands Minde». Også de planla oppføring av en boligblokk i samarbeid med entreprenørfirmaet Byggholt fra Oslo. I 1980-årene flyttet William Moe sin virksomhet som møbeltapetserer fra Villa Rom i Jernbaneveien til «Wergelands Minde».

Rivingsønsker og redningsforsøk
Advokat Ole Herrefosser som holdt til i Torvgården, var kulturhistorisk interessert, og han arbeidet aktivt for å løfte fram «Wergelands Minde» allerede på 1950- og 1960-tallet. Han prøvde å få satt opp en minneplakett på husveggen, men hverken kommunen eller andre institusjoner ønsket å bruke penger på dette. I 1958 var det 150 år siden Wergeland ble født. Da bodde en ungarsk flyktning i huset. Han ble så rørt over det advokat Herrefosser kunne fortelle ham om Wergelands kamp for å åpne landets grenser for jøder og medlemmer av andre trossamfunn, at han lagde en kulltegning av Wergeland. Under tegningen skrev han en tekst som Herrefosser redigerte. Det ble gjort et filmopptak 17. juni 1958 av kunstneren og vennen lektor Skansen med Wergeland-tegningen innrammet mellom seg. Og Ole Herrefosser gjorde flere utspill. Noen dager før feiringen av grunnlovsdagen i 1964 tok han kontakt med NRK Fjernsynet og tipset dem om at et opptak fra «Wergelands Minde» kunne være godt stoff å sende på 17. mai, men han fikk til svar at det ikke var tid til dette.

Vi har sett at der huset sto var det ekspansive utbyggingsplaner. Entreprenørfirmaet C. A. Brekke & Aug. W. Dahl kjøpte huset i 1965. De søkte om byggeløyve for en 12-etasjers boligblokk med 46 leiligheter på eiendommen, og «Wergelands Minde» skulle rives. Våren 1965 skrev en bekymret Ole Herrefosser i egenskap av «kontaktmann for Oldsaksamlingen» til Riksantikvarens restaureringsavdeling om «Wergelands Minde». Han ønsket at brevet ville føre til at Wergelands dødsrom ble bevart. Han skriver om huset at det er satt opp av laftetømmer og flyttet fra Pilestredet til Ski. «Veggene innvendig er panelt og malt», skriver han. «Rummet brukes nu som kjøkken og [det] er bygget bislag utenfor». Herrefosser hadde altså misforstått hvilket rom som var Wergelands dødsrom. Han mente at Riksantikvaren hadde en enestående sjanse til å restaurere Wergelands dødsrom og la det bli bevart på Norsk Folkemuseum. Restaureringen kunne skje blant annet ut fra et stikk hvor Wergeland ligger i sengen, og hvor det ifølge Ole Herrefosser framgår at lafteveggen bak var malt i grå farge med akantusdekorasjoner i sort. Han mente dessuten at det ikke ville bli avskrekkende kostbart å kjøpe tømmeret ved rivingen, og man kunne gjerne betale litt ekstra for å skåne tømmeret «da det får en hårdhendt behandling ved rivning». Bildet viser  fasade og gavl mot nordvest. Den delen av huset som tilsvarte «Hjerterum» vendte mot vest. (Foto 1972 K. Ellefsen/Riksantikvaren).

27. april 1965 oversendte Riksantikvaren saken til Norsk Folkemuseum «som rette vedkommende» etter samråd med Byantikvaren i Oslo. I brevet står det at «Riksantikvaren finner tanken om bevaring riktig og tør overlate til Folkemuseet å foreta de nødvendige disposisjoner hvis bevaring kan gjennomføres». Allerede 6. mai sendte museumsdirektør Reidar Kjellberg svar til Riksantikvaren angående «Restaurering av Henrik Wergelands dødsrom fra «Hjerterum», Pilestredet, Oslo, nå Ski». Han skriver meget kort: «Norsk Folkemuseum vil ikke kunne gjøre noe med ovennevnte sak. O.r.sakfører Ole Herrefosser, Ski, er underrettet om dette».

De neste utspillene vi finner i saken er fra juli og august 1971. På denne tiden sto bevaring av eldre trehusbebyggelse ikke særlig høyt på dagsordenen i norske kommuner. Det var nå kontakt mellom Ski bygnings- og reguleringsvesen og Riksantikvaren angående «Wergelands Minde». I et brev til Riksantikvaren datert 10. august kan vi lese: «Området hvor eiendommen ligger, er for tiden under regulering. Eiendommen forutsettes etter reguleringsforslaget disponert delvis til veggrunn og delvis til utvidelse av offentlig park (Bjerkelunden). [...] Eier er firma Brekke & Dahl, Løkkåsvegen 5, 1400 Ski. Eieren har protestert mot reguleringsforslaget og ønsker å utnytte eiendommen til utbyggingsformål. Reguleringsforslaget kommer opp til 2. gangs behandling i Ski reguleringsråd med det første. Så vidt en vet, er bygningen «Wergelands Minde» ikke fredet og antagelig uten bevaringsverdi. Riksantikvaren varsles imidlertid herved om det skulle være ønskelig med registrering av bygningen». Bildet viser huset sett fra syd. (Foto 1972 K. Ellefsen/Riksantikvaren).

25. august 1971 var en førsteantikvar fra Riksantikvaren på besiktigelse i «Wergelands Minde» sammen med fylkeskonservatoren i Akershus. Det har trolig vært et visst press for å tillate riving. Etter besiktigelsen har den samme saksbehandleren hos Riksantikvaren som i 1965 fant «tanken om bevaring riktig», nå skiftet mening. I et brev datert 30. august fra Riksantikvaren til Bygnings- og reguleringsvesenet i Ski kommune står det: «Bygningen «Wergelands Minde» er ikke fredet. Betegnelsen «Wergelands Minde» er knyttet til den tid bygningen sto i Pilestredet i Oslo som «Hjerterom». I sin ombygde tilstand hvor det særlig er vanskelig å finne noe spor etter Wergeland i interiørene, mener vi i samråd med fylkeskonservatoren at bygningen neppe har så stor antikvarisk verdi at den bør bevares på annen måte enn ved fotografering (og oppmåling). Hvis det ikke finnes oppmålinger tør vi anmode kommunen (ev. sammen med eieren) å skaffe kr. 1.000,- til oppmåling. Riksantikvaren vil til gjengjeld kunne skaffe oppmålingsarkitekt og sørge for at oppmåling blir utført». Gjenpart av brevet ble sendt til Fylkeskonservatoren i Akershus.

Argumentet i brevet om at det særlig er «vanskelig å finne noe spor etter Wergeland i interiørene» er underlig, og saksbehandlingen virker overfladisk og preget av hastverk. Man hadde vel ikke forventet å finne igjen Wergelands møbler så mange år etterpå, så det kan være inndelingen av rommene, og veggene i disse rommene det vises til. Men at rommene nå hadde innvendig panel, kan vel bare ha bidratt til å bevare de opprinnelige tømmerveggene ennå mer intakte. Påstanden om manglende spor etter Wergeland står dessuten i kontrast til opplysningene i heftet «Bygninger i Ski sentrum» fra 1984. Her framgår det som tidligere nevnt at de undersøkelser som ble foretatt tidlig i 1970-årene viste at Wergelands opprinnelige hus svarte ganske nøyaktig til vestre del av huset i Nordbyveien. Det er dessuten en ulogisk rekkefølge i saksbehandlingen, i og med at man tillater riving før fotografier og måleresultater er vurdert. Målene for «Hjerterum» var kjent fra den skissen Wergeland sendte til sin far 11. april 1845. Derfor burde huset i Nordbyveien først ha vært fotografert og målt opp. Deretter kunne man sammenlignet dette materialet med Wergelands egen skisse og så tatt endelig stilling til eventuell bevaring ut fra kriteriet om det ennå fantes spor etter Wergeland i bygningen. Men da måtte man ha kommet til en annen konklusjon.

Oppmålingene ble gjort under ledelse av kommunearkitekt Kaare Ellefsen. Plantegningene er datert 10. februar 1972 (1. etasje) og 11. desember 1975 (2. etasje) og signert av Ellefsen. Fasadetegningene i målestokk 1:50 er tegnet i september 1971 av signaturen T. S. og deretter signert av Ellefsen. Tegningen av husets gavl mot vest er feilaktig merket «øst», og tegningen av husets gavl mot øst er feilaktig merket «vest». Fotografering av huset utvendig ble foretatt av Ellefsen 7. januar 1972. I brev fra rådmannen i Ski til Riksantikvaren datert 16. februar 1972 ble det foreliggende materialet oversendt Riksantikvaren. Det var fotografier, tegninger m.m. - inkludert tre stykker oppmålingstegninger som ble sendt i en egen ekspedisjon. Riksantikvaren takket i brev av 21. februar 1972. Dermed var husets skjebne beseglet. Betingelsene i Riksantikvarens brev av 30. august 1971 var oppfylt, og huset kunne nå i prinsippet rives dersom en slik tillatelse forelå fra kommunen.

Det drøyde imidlertid med rivingen, og holdningene til bevaring av eldre trehusbebyggelse endret seg med årene i mange norske kommuner. På midten av 1980-tallet kom saken likevel opp på nytt, og 16. oktober 1985 ga Ski kommune eieren tillatelse til riving på bakgrunn av Riksantikvarens uttalelse fra 1971 om at huset ikke var bevaringsverdig. Det har vært hevdet at huset ble revet i 1985, men det må ha skjedd først i 1987. I løpet første halvdel av 1987 mottok nemlig Riksantikvaren telefoner fra minst to personer angående en forestående riving av Wergelands siste hus «Hjerterum» som var flyttet til Ski. 18. februar 1987 ringte en sivilingeniør og gjorde Riksantikvaren oppmerksom på saken. Denne telefonsamtalen førte bare til at et kort notat ble lagt i saksmappen. Men det ble skrevet et relativt grundig referat fra den andre telefonsamtalen. Ifølge dette referatet ringte en person ved navn Refsdal. Han ønsket å redde den delen av huset som Wergeland hadde bodd i.

Bildet viser tegning av huset sett fra syd i målestokk 1:50 fra 1971. Utført av signaturen T. S. og deretter signert av K. Ellefsen. (Kilde: Jan Svendsen).

Telefonsamtalen mellom Refsdal og en saksbehandler hos Riksantikvaren (RA) fant sted 21. mai 1987. Vi tillater oss å sitere fra referatet av samtalen, ikke minst fordi det viser at Riksantikvaren på nytt hadde skiftet mening om huset. Det var nå igjen blitt bevaringsverdig. Vi leser: «Iflg. Refsdal skal RA ha uttalt at huset ikke er bevaringsverdig. Og det viser seg å være tilfelle, men så langt tilbake som i 1971. Jeg meddelte at RA nå anser huset som bevaringsverdig. Refsdal mener selv at det ikke lenger er mulig å stanse rivning, men er interessert i kjøpe den del som Wergeland skal ha bodd i og gjenreise den. Jeg sa at det under omstendighetene er en god ting, og at han da må melde seg som kjøper før riving (eller knusing) blir satt bort til noen annen, slik at han kan foreta varsom nedtagning. Han kontakter nå fylkeskonservator om saken».

Men hos fylkeskonservatoren var det tydeligvis lite hjelp å få. Dette redningsforsøket kom for seint og førte ikke fram. I løpet av 1987 ble «Wergelands Minde» revet, til tross for at det i publikasjonen «Bygninger i Ski sentrum» som ble publisert tre år tidligere, framgikk klart at Wergelands opprinnelige hus svarte til den vestre delen av huset. Sammen med de tilstøtende eiendommene Breidablikk og Lundeby skulle eiendommen nå gi plass til den utbyggingen som fikk navnet Temabygget, senere mest kjent som Skeidarhus.

Rivingen av eldre hus i Ski
Det er behov for å sette rivingen av «Wergeland Minde» inn i en litt større sammenheng. I våre dager blir Ski sentrum betraktet av mange som et sted uten særlig egenart når det gjelder bygningsmassen. Med unntak av gamle Ski Hotell fra 1916 og bygningene ved Waldemarhøy finnes det få bygninger av historisk verdi igjen. Endringene har vært meget omfattende, og de skjedde i løpet av relativt kort tid. Betydelige deler av sentrum består nå av nyere, til dels pregløse forretningsgårder av mur. Bygningene skulle passe inn i et effektivt og moderne miljø i en tid hvor konsum av varer er det sentrale meningsbærende element. En del av den eldre trehusbebyggelsen var nok moden for sanering, men også vakre trebygninger som «Vanaheim» gikk med. Villaen «Vanaheim» i dragestil var bygget i 1896 av russisk gran med Hans Petter Bjørnstad som byggherre. Bygningen ble revet i 1982 for å gi bedre plass til parkering foran forretningsgården «Fasaden». Dessuten ble det gjort endringer av veitraséen i Jernbaneveien. Den gamle stasjonsbygningen ble revet i februar 1993, og da Ski Storsenter sto ferdig midt på 1990-tallet, var forvandlingen av sentrumsområdet på mange måter fullført.

Ved bygde- og kultursenteret Waldemarhøy har man imidlertid ønsket å skape et bygdetun, og det er flyttet flere bygninger hit. Det gjelder både Ustvedthuset fra Ustvedt gård og stabburet fra Ellingsrud gård. Både «Vanaheim» og stasjonsbygningen kunne vært en berikelse for bygdetunet om de hadde blitt flyttet til Waldemarhøy. Et utvidet bygdetun kunne blitt en spennende møteplass for innbyggere og tilreisende i Ski.

Wergelands Minde» gikk med under rivingsbølgen, og vi har alle blitt litt fattigere. Henrik Wergeland bodde aldri i Ski, men det som var igjen av vår nasjonalhelts siste hjem kunne også ha vært flyttet til bygdetunet ved Waldemarhøy. Vi har sett at minst én privat aktør var villig til betale for å flytte og gjenreise den delen av huset som hadde tilhørt Wergeland. Dersom huset hadde blitt forsiktig restaurert tilbake til sitt opprinnelige utseende, kunne det ha blitt en stor kulturattraksjon og bidratt til å gjenopprette balansen mellom «børs og katedral» i Ski sentrum. Innbyggerne i Ski kunne ha samlet seg ved huset på 17. mai, på samme måte som Falsen-støtten samler folk i Ås på nasjonaldagen. Der huset sto har vi nå fått møbelsenteret Skeidarhus og en rundkjøring for å avhjelpe den stadig økende trafikken i området hvor Vestveien møter Nordbyveien. Det meldte seg etter hvert behov for en mer effektiv trafikkavvikling på stedet, og Vestveien ble bygget for å etablere en «ringvei» utenom sentrumskjernen i Ski.

Dersom det ikke hadde vært ønskelig å flytte den delen av bygningen som var Wergelands siste bolig til tunet ved Waldemarhøy, kunne huset ha vært flyttet til Follo Museum og blitt en attraksjon.

Fysiske minner etter Henrik Wergeland
Flere byer og tettsteder i Norge har en gate eller en vei oppkalt etter Wergeland. Statuen på Eidsvolls plass i hjertet av Oslo ble avduket 17. mai 1881. Kunstneren bak monumentet var Brynjulf Bergslien som ikke bare holdt til i Kristiania, men også i Husvikveien i Drøbak. Gustav Vigelands dyktig utførte Wergeland-støtte ble avduket til hundreårsjubileet for dikterens fødsel i 1908. Den står på torget i dikterens fødeby, Kristiansand. Med sitt rike uttrykksregister synes Vigeland å ha grepet mangfoldet i Wergelands livsverk. På Eidsvoll finner vi publikums-senteret «Wergelands Hus». Det ligger noen få skritt fra Eidsvollsbygningen, på området til gamle Eidsvoll Jernverk.

«Grotten» er i dag æresbolig for norske kunstnere. Adressen til huset i utkanten av Slottsparken er Wergelandsveien 2. Henrik Wergelands kontor på Akershus festning er museum. Det er restaurert og gjenskapt nøyaktig slik det var da han holdt til der som byråsjef og riksarkivar. Lysthuset fra Damstredet er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Men det lille huset i Grønlien og boligen «Hjerterum», der den store dikteren døde, er borte for alltid.